Fra oppstarten har Europa League (byttet navn fra UEFA-cupen f.o.m. 2009/10 sesongen journ.anm.) vært en cup for de nest beste klubbene - en cup som har levd i skyggen av de flombelyste og atmosfæriske onsdagskveldene med Champions League fotball - en cup som har vært nedprioritert både blant TV-selskaper og ikke minst TV-seere. Men de siste årene har noe skjedd. I takt med fotball-Europas videre utvikling har også Europa League-produktet forbedret seg, og dét kraftig. Da turneringen skiftet navn i 2009 ble også formatet endret på. Gruppene hadde blitt flere og antall lag i hver gruppe var blitt færre. For den gang UEFA-Cupen hadde hatt 48 lag fordelt på 8 grupper, hadde den nye Europa League samme antall lag fordelt på 12 grupper. Det ville forhåpentligvis gi en bedre strukter som liknet mer på storebroren Champions League, og det ville bli spilt både hjemme- og bortekamper mot alle lagene i gruppa.

En offisiell UEFA-uttalelse om det nye konseptet lød følgende:

«The fresh format will encourage teams from emerging countries or lesser-known sides to challenge the old order, and the new identity will seek to reflect that.»

Et lag som for alvor virket oppmuntret i turneringen denne sesongen, må helt klart sies å være Athletic Bilbao. I en utrolig innarbeidet 3-5-2 formasjon med «mann mot mann markering» og hurtige angrep, vartet baskerne opp med en fotball som nesten skulle vise seg å imponere mer enn det de blå og rød-stripete fra Catalonia (les FC Barcelona) gjør uke inn og uke ut. Spesielt hjemme på den fryktede San Mamés stadion var laget enormt - men også på bortebane skulle klubben fra Baskerland vise klasse. Ikke mange lag reiser hjem fra Old Trafford med tre poeng i bagasjen i europeisk cup sammenheng - men den 8. mars inneværende år skulle Athletic Bilbao som forøvrig spilte i sine grønne bortetrøyer for anledningen, gi engelskmennene en fotballeksjon de sent vil glemme.

Ikke bare vant laget 3-2 - de spilt også skjorta av et særdeles svakt hjemmelag. I returoppgjøret i Bilbao var publikum vitne til nok en festforestilling, og Manchester United ble sendt hodestups ut av turneringen med 2-1 tap og 5-3 sammenlagt. I de neste kampene måtte både Schalke 04 og Sporting CP unngjelde, i henholdsvis kvart- og semifinale. Men i finalen ble overmakten for stor, og hele Baskerlands store sønn Fernando Llorente ble satt i skyggen av Atlético Madrids colombianske spiss og toppscorer Radamel Falcao. Det sistnevnte lag vant finalen fortjent 3-0, og Atléticos andre triumf på tre år i Europa League var et faktum. Likevel er det baskernes praktfulle gjennomføringer av kampene fram til finalen, en sitter igjen med som det man husker best.

Avstanden mellom de beste og de nest beste har utvilsomt krympet de siste par årene - det får man et godt bilde på ved å gå, ikke lenger enn til vår hjemlige serie (les Eliteserien). En skal ikke mange årene tilbake der skillet mellom topp og bunn i norsk fotball var som et enormt hav  - der bunnlagene i Eliteserien vekslet på hvem som rykket ned - og der Rosenborg tronet suverent alene på toppen. I dag er dette forandret, og vi ser hvert eneste år at meritterte Eliteserie-klubber ryker ut av den hjemlige cupen allerede i de første rundene, og at antatte toppklubber sliter på nedre halvdel av tabellen. Det som gjør at klubber som Brann, Vålerenga og Viking for å nevne noen, ikke har rykket ned de siste årene, er den sterke økonomien de har til rådighet. Ut i fra midlene de nevnte klubbene har, og i tillegg har brukt på spillerkjøp de siste sesongene, burde vært mer enn godt nok til at alle tre hadde ligget i toppen av norsk fotball og gjort det bra i Europa-kvalifiseringen. Noe har imidlertidig gått galt!

Studier viser at i de store ligaene ute i Europa, er det en klar sammenheng mellom klubbenes personalkostnader og resultater - der de sportslige resultatene i ligaene til cirka 75 % kan forklares gjennom relasjonen mellom klubbenes respektive personalkostnader. Sportslig framgang gir høyere inntekter - som igjen gjør at klubbene kan investere i bedre spillere - og som igjen bidrar til at resultatet på banen opprettholdes eller forbedres. I Eliteserien virker dette tallet å være tilnærmet null. Skal norske klubber igjen komme seg ut i Europa er de helt nødt til å være langt mer kritiske til hvilke spillere som signeres, og ikke minst hva slags spillertyper som hentes inn. På den andre siden har svakt økonomisk posisjonerte klubber som Haugesund og ikke minst Strømsgodset vist at de kan oppnå store ting ved å hente riktige spillere, samt å ha en klar og tydelig utviklingsmodell. Likevel vil de beste spillerne etter hvert bli aktuelle for større klubber, og tilbudene vil bli vanskeligere og vanskeligere å takke nei til.

Europa League er utvilsomt en viktig økonomisk faktor for de mindre klubbene, men de store pengene blir ikke utbetalt før man er kvalifisert for gruppespillet. For Norges representanter ser det ut til at det er Molde som har størst sjanse for å nå et gruppespill i år, enten det blir i Champions League, eller mer sannsynlig Europa League. Molde virker å ha et maksnivå Eliteserien ikke har hatt på mange år - og i tillegg har klubben penger til å forsterke laget, men kanskje enda viktigere - muligheten til å holde på de beste spillerne. Før var Champions League viktig for de store klubbene. Nå er Europa League kanskje enda viktigere for de små klubbene - og skal norsk fotball igjen komme på fotballkartet, er klubbene og ikke minst forbundet nødt til å gjøre noe, og det kvikt! For i de større europeiske ligaene blir avstanden mellom de beste og de nest beste stadig kortere, og kvaliteten desto høyere.


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Haakon Herlik Kristiansen

Haakon Herlik Kristiansen

22, Drammen

... er frilans sportsjournalist i Drammens Tidende og The Gunners Post, med sansen for de noe særegne sakene.

Kategorier

Arkiv

hits