Før inneværende sesong ble den svenske forsvarsspilleren Markus Jonsson enig med Brann om en treårsavtale. Etter kun to måneder i sin nye klubb ble han utnevnt til lagets nye kaptein, men to dager før seriestart ble Jonsson skadet og nesten hele vårsesongen ble spolert. Nå er han tilbake for fullt, og Pambolero var så heldige å få stiftet bedre bekjentskap med bergensernes nye lagfører.

Markus Jonsson
om tiden før og nå

Hvorfor falt valget akkurat på Brann?
   - Da Brann tok kontakt og fortalte at de ønsket meg følte jeg meg veldig sikker og ikke minst ble jeg veldig glad, fordi jeg visste at Brann er en stor klubb med mye interesse uttad. Akkurat dét var noe jeg savnet etter at jeg hadde forlatt AIK og Sverige til fordel for greske Panionios.
AIK-supporterne er vel lidenskapelig opptatt av klubben sin er de ikke?

   - Jo, noen av sesongene da jeg spilte i AIK hadde vi faktisk ett snitt på over 20 000 på våre hjemmekamper på Råsunda. Rundt AIK er det stor interesse med mange tilhengere der alle og en hver setter store forventninger til både klubben og til spillerne. Jeg trives ekstra godt når det er trykk rundt laget, folk som engasjerer seg og at man får være del i noe som berør mange mennesker. Derfor var jeg som sagt veldig glad da Brann tok kontakt. I Bergen vet jeg at det finnes stor interesse og på lik linje som i AIK stilles det krav der supporterne forventer gode prestasjoner og resultater.
De greske supporterne er kjent for sitt tribune
liv og klubber som Panathinaikos og Olympiakos har noen av de beste og mest høylytte supportergruppene i verden. Fantes ikke denne ekstreme lidenskapen også i Panionios?
   - Det er klart at det også var stor interesse og forventninger da jeg spilte i Panionios, men det var på en helt annen måte. Sammenliknet med AIK hadde nok ikke Panionios like mange fans, men de var langt mer fanatiske og kaosarta. Der viste fansen veldig tydelig når de ikke var fornøyde med spillerne eller laget. Panionios er en mindre klubb i Athen og kan ikke sammenlikne seg med landets tre store giganter; Panathinaikos, Olympiakos og AEK Athen. Alt av fokus og skriverier er rettet mot dem, og i Panionios lever man litt i fred. Man kjente virkelig at man spilte i en mindre klubb. Derfor var det kult å komme til Bergen og Brann som er en av de større klubbene i Norge med mange supportere.
Husker du en spesiell hendelse der supporterne viste sin misnøye?

   - Vi hadde litt ulike hendelser der nede. Under en periode hadde vi spilt dårlig og det hadde vært skrevet mye i media om spillere som ikke var særiøse nok og om interne stridigheter. Så en dag da vi trente på stadion som ligger midt i bydelen der Panionois holder til, begynte vi å høre bomber utenfor arenaen. Skikkelig kraftige bomber som utløste bilalarmene på bilene som stod parkert på parkeringsplassen. Så begynte det å strømme inn hooligans på arenaen, som skrek og kastet inn enda flere bomber. Det ble et jævla liv! Først var dem oppe på tribunen, men plutselig begynte noen av dem å hoppe over gjerdet og oppildnet resten til å gjøre det samme. Da kjente jeg at det begynte å gå over styr. For i enkelte land er det et tegn på at supporterne vil sloss når de kommer inn på den måten under en pågående trening. Derfor var det mange sekunder med uvisshet når de rundt 50 supporterne nærmet seg. Heldigvis var det denne gangen bare aggressiv prat og det meste var rettet mot kapteinen vår etter som mye av det som hadde vært skrevet i media handlet om han.
Satt din kone noen gang på tribunen da du spilte for Panionios?

   - Første gangen min kone skulle se på kamp spilte vi 1-1 mot Iraklis hjemme. Dette var et resultat supporterne ikke var særlig fornøyde med. Så etter kampen stod de utenfor arenaen og kastet stein. Konen min som var oppe i et VIP-rom for å vente på meg etter kampen kikket ut for å se hva som skjedde. Da så de at det var folk oppe i VIP-rommet som begynte å kaste mot vinduene. I prinsipp ble det min kones første og til nå siste kamp.
Hvordan var det første møtet med Brann og Bergen?

   - Med en gang jeg kom i kontakt med Brann fikk jeg raskt et godt inntrykk av trenerne og klubben. Det kjentes ut som klubb med bra harmoni, og alt lå liksom til rette for at en hver kunne prestere best mulig ute på banen. Da kontrakten var underskrevet kjente jeg meg med en gang som en del av Brann-familien. Det var lett å bli inkludert i spillertroppen og jeg følte at jeg betød noe i klubben. Forsesongen startet veldig positivt og én uke før seriepremieren mot Rosenborg kom beskjeden: «Du er lagets nye kaptein!».
Ble du overrasket?

   - Selvsagt kom det som en overraskelse i og med at jeg kun hadde vært i klubben i to måneder. Det å bli tildelt et slikt oppdrag er en stor ære og det er noe jeg er veldig ydmyk for. Jeg er alltid en som gir hundre prosent på treninger og i kamper, og jeg gir alltid alt for laget. Det tror jeg må ha bidratt til at jeg fikk kapteinsbindet.
Det å være kaptein på banen er en ting. Men hvordan var det egentlig å skulle være lagets midtpunkt i en setting der du var helt ny og kun kjente deg selv?

   - Det kunne by på utfordringer. På fotballbanen kjenner jeg meg trygg i forhold til hva som forventes av meg som kaptein, men det å vite hva som forventes av en utenfor banen med supportere, sponsorer og Bergen som by er vanskeligere. Derfor var det fint at vi hadde en kapteinsgruppe på fire spillere som kunne dele på og hjelpe til med ulike oppgaver og oppdrag. Det viste seg å være lurt å ha etter som jeg ble skadet to dager før seriepremieren borte mot Rosenborg. Det er vanskelig å beskrive den følelsen jeg hadde da, men den var forferdelig tung. Det skulle være min debutkamp som Brannspiller og som kaptein. I stedet var jeg blitt skadet.
Det må ha vært en tøff periode for deg, se laget slite i sesonginnledningen, og selv sitte som en hjelpesløs tilskuer på tribuneplass?

   - Ja, det var en veldig tøff periode. Som du nevner fikk laget en tøff start og jeg slet med en skade vi trodde var en muskelskade i leggen, men som i stedet viste seg å være en blodåre som skulle transportere bort blod fra leggen som ikke fungerte som den skulle. I stedet for å transportere opp blodet rant det bare rett ned igjen i leggen og dermed skapte det et sånt trykk i leggen at jeg fikk kramper og forferdelige slag. Først etter å ha mistet de syv første kampene fant vi feilen og etter operasjonen har jeg kjent meg bra og jeg har kunnet begynne å spille og virkelig hjelpe laget både på treninger og i kamp. Når man går skadet kjenner man seg ikke ordentlig delaktig og det er vanskelig å hjelpe laget i en tøff tid når man bare sitter på en sykkel i treningsrommet. Men nå har jeg fått spille noen kamper og jeg kan ta større ansvar og hjelpe laget til å bli bedre. Det er en god følelse.
                                                                                                                                                                                                                                                         HAAKON HERLIK KRISTIANSEN


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Haakon Herlik Kristiansen

Haakon Herlik Kristiansen

22, Drammen

... er frilans sportsjournalist i Drammens Tidende og The Gunners Post, med sansen for de noe særegne sakene.

Kategorier

Arkiv

hits