Pambolero har nå flyttet skrivebrakka litt vestover: https://pambolerofotball.wordpress.com/

GRUVEARBEIDERNES MILLIARDÆRSKE SNITT

Før UEFA-cuptriumfen i 2009 hadde det vært lite å juble over for FC Shakhtar Donetsk utover de ukrainske grenser. Men med en av Europas rikeste som enerådende eier og president, og et kobbel av talentfullt brasiliansk skyts, har de oransje og sorte for alvor blitt en klubb å regne med.

Tekst Haakon Herlik Kristiansen


itt i hjertet av kullgruveprovinsen Donetsk Oblast, sørøst i Ukraina, ligger Donetsk - en by som først og fremst er kjent for sin tungindustri og kullgruver gjennom nærmere 150 år. I dag preges bybilde av en ytterligere «industri», nemlig fotballklubben FC Shakhtar Donetsk. Slik har det likevel ikke alltid vært. Shakhtar Donetsk ble stiftet så sent som i 1936, tre år før krigen brøt ut, under navnet Stakhanovets Stalino, et navn som var hentet fra en av arbeiderbevegelsene i Sovjet, og den legendariske gruvearbeideren Alexey Stakhanov. Stakhanovets utviklet seg raskt som klubb, og spillerne var tydelig inspirerte av det arbeiderbevegelsen stod for, nemlig høy produktivitet og hardt arbeid. Dette var noe de sovjetiske mesterne FC Dynamo Moskva virkelig fikk erfare, da de måtte unngjelde for den nystartede klubben i en kamp i krigsmesterskapet, en turnering som pågikk fram til 1941. På 60-tallet fikk klubben, som nå het Shakhtior Stalino, tilnavnet «cuplaget» etter at de nådde den sovjetiske cupfinalen tre år på rad, der to av finalene skulle ende med triumf. Selv om klubben hadde en ny god periode på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, kan det ikke på noen måte sammenliknes med det eventyret som skulle starte den 11. oktober 1996, da den donetskfødte oligarken og businessmannen Rinat Akhmetov skulle gjøre Shakhtar Donetsk til Ukrainas beste fotballag, og en av Europas mest attraktive klubber å spille for.



Rik, men på redelig vis?
Rinat Akhmetov - sønn av en kullgruvearbeider - ble født i 1966 og vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Donetsk. Han er eier og enkeltaksjonær av industri- og finansselskapet SCM (System Capital Management) som har over 130 000 ansatte, og står for 10 % av Ukrainas bruttonasjonalprodukt. 30 år etter at Rinat Akhmetov kom til verden skulle drømmen hans om å eie en fotballklubb gå i oppfyllelse, og i løpet av årene som Shakhtar-president skulle hans nettoformue gå fra skyhøy til svimlende. Ifølge Forbes' lister over verdens rikeste for 2012 er FC Shakhtars eier god for ikke mindre enn 16 milliarder dollar, noe som gjør han for eksempel 25 % rikere enn Chelsea FCs russiske eier Roman Abramovich. Men hvordan tjente egentlig den ukrainske oligarken alle disse pengene? I ulike kretser har det hersket sterk tvil til Akhmetovs arbeidsmetoder, og hovedpersonen selv er blitt beskyldt for å hatt tette bånd innad i organiserte kriminelle organisasjoner. På 80-tallet fungerte Rinat Akhmetov som en assistent for den ukrainske businessmannen Akhat Bragin, en mann som var kjent for å drive med ulovlig handelsvirksomhet, og blant politiet i landet ble sett på som en svært mektig mafiaboss. Under en kamp i 1995 endte det tragiske, da en bombe på mystisk vis gikk av på Shakhtars stadion, og Bragin som på dette tidspunktet var president i klubben, ble drept sammen med seks av hans livvakter. I etterkant fant man ut at bombeangrepet var utført med bakgrunn i forhandlingskonflikter mellom Bragins organisasjon og andre organisasjoner i den ukrainske underverdenen. Året etter ble som kjent Rinat Akhmetov utnevnt til Shakhtars nye eier og president, og Akhmetov sies å ha «arvet et enormt økonomisk imperium fra Bragin.» Akhmetov har uttalt i intervjuer at han fikk sin rikdom ved å utføre risikabel business i årene etter Sovjetunionens fall, og da han i 2010 tok til orde og svarte på noen av påstandene, sa han følgende: «Jeg har tjent min første million på handel av kull og koks, og brukt pengene på eiendeler som ingen ville kjøpe. Det var risiko, men det var verdt det.»

Resultater som på bestilling
Uavhengig av hvilke veier Rinat Akhmetov tok for å opparbeide seg kapital, er det ikke noe å si på at eierskapet skulle bære frukter. Den første hele sesongen med Akhmetov i eierstolen (1996/97) vant Shakhtar den ukrainske cupen og endte som nummer to i serien. De påfølgende fire sesongene endte det med fire andreplasser, før Rinat og resten av klubben endelig kunne feire Shakhtar Donetsks første seriegull noen sinne i 2002. Faktisk så har ikke Shakhtar endt på en dårligere plassering enn en andreplass etter ansettelsen av oligarken. Akhmetovs foreløpige fangst ligger på syv seriegull og syv cuptitler, noe som må sies mildt sagt å være særdeles respektabelt. Den største bragden til nå er uten tvil UEFA-cuptriumfen i 2009, da de oransje og sorte beseiret Werder Bremen med 2-1, og resten av Europa virkelig fikk øynene opp for det nye ukrainske storlaget. Da dommeren blåste av kampen var Rinat Akhmetov i ekstase. Han gikk rundt på banen og klemte samtlige spillere, tok alle og enhver i hånda, før han til slutt fikk holde den etterlengtede pokalen. «Han elsker FC Shakhtar, supporterne og spillerne. Og alle elsker han,» sier Oleksandr Tymochenko, kommunikasjonsleder ved HC Donbass, til Pambolero. Rinat Akhmetov er uten tvil en populær skikkelse i Donetsk, kanskje ikke så rart når man ser hva han har fått til, pengene til tross. I 1999 fikk Akhmetov fart på ungdomsutviklingen i klubben, da et splitter nytt og topp moderne treningssenter ble åpnet i Kirsha, Donetsk. Treningssenteret består blant annet av komfortable soverom, svømmehall, kino, et medisinsk senter, en innendørs kunstgressbane og til sammen åtte utendørs gressbaner. Området benyttes først og fremst av ungdomslaget og reservelaget. Ti år senere bladde Akhmetov opp ytterligere noen kroner fra lommeboka, da Donbass Arena, Ukrainas nye landemerke stod ferdig bygd til en pris av svimlende 400 millioner dollar i 2009. Den nye praktarenaen med en totalkapasitet på 52,518 skulle forhåpentligvis gjøre det mer attraktivt for unge spillere å velge Shakhtar Donetsk framfor langt mer meritterte europeiske toppklubber. En svært sentral person sa følgende om arenaen: «For at denne stadion skal være attraktiv for folk, måtte vi lage den spektakulær. Og i fotball er det ingen som gjør det mer spektakulært enn Brasil.» Mannen bak uttalelsen var Shakhtars hovedtrener Mircea Lucescu - «fotballfilosofen»,
«fotballpsykologen», treneren og ikke minst hjernen bak Shakhtar Donetsks «brasilianske eventyr.»

Lucescus filosofi
I 2004 ble rumeneren Mircea Lucescu (født 29. juli, 1945) hentet som ny hovedtrener til Shakhtar Donetsk fra den tyrkiske toppklubben Besiktas. Lucescu som tidligere hadde trent blant annet det italienske storlaget Inter Milan og det rumenske landslaget, var et kjent navn rundt om i hele fotball-Europa. Grunnen var hans sterke dyrkelse av sin fotballfilosofi. Oppskriften som han fortsatt står ved er utfordrende, men likevel enkel sett på papiret. Lucescu bruker et flertall av unge spillere som han tålmodig bruker tid på å utvikle hver og en. Han er dyktig til oppmuntre spillerne sine slik at de blir sikre på sine arbeidsoppgaver, og blir flinke til å takle både frykt og stress. Hans filosofi er at fotball skal spilles langs bakken, der ballinnhav, pasninger, høyt press og raske forflytninger er sentrale momenter.
Helt i starten av Lucescus trenerkarriere var han hovedtrener i den rumenske klubben Dinamo Bucuresti (1986-90), og det var der filosofien virkelig begynte å gro. Klubbens president Vasile Ianul sa følgende om trenerens innvirkning på laget: «Dinamo spilte sannsynligvis den beste fotballen jeg noen sinne har sett i denne klubben under Lucescu. Suksessen gav han en mal som han aldri har gått bort ifra. Vi hadde syv spillere under 20 år, og syv spillere på landslaget. Jeg innså da at man vinner ikke med 30-åringer uten motivasjon.» Fotballfilosofien er ikke helt ulik den Arsène Wenger har hatt stor suksess med i Arsenal, og Lucescu har ikke lagt skjul på at han er en stor beundrer av franskmannen. Da Lucescu var trener i Inter Milan fra 1998 til 99, fikk Inter-fansen periodevis virkelig se den offensive filosofien i praksis. I en periode på seks hjemmekamper vant Inter samtlige seks, og scoret utrolige 25 mål! I den samme perioden vant laget bare én bortekamp, og de blå og sort-stripete endte til slutt på en skuffende åttende plass, noe som førte til at Lucescu fikk sparken. Likevel hadde rumeneren vist at han hadde noe å fare med på et høyere nivå.


Brasilianerne ankommer
Det er nemlig i Shakhtar Donetsk at Mircea Lucescu virkelig har fått ut sitt potensial, og fått bruk for alle sine menneskelige egenskaper. I 2002 hentet Shakhtar Donetsk klubbens første brasilianer, kraftspissen Brãndao fra den brasilianske klubben Iraty Sport Club. Kjøpet ble betegnet som et hvilket som helst annet kjøp, men selvsagt med en dose skepsis i og med at søramerikanske spillere ikke hadde vært kjent for å overprestere i øst-europeisk fotball. Tross det kjølige klimaet og den fremmede kulturen utviklet Brãndao seg til å bli en målgjører av rang, og noterte seg for 91 mål på 220 opptredener, før han reiste videre til Ligue 1 og Marseille i 2009. Etter at Lucescu tok over jobben som trener i 2004 ble det hentet flere og flere brasilianere til klubben, og fellesnevneren var at de fleste faktisk slo ordentlig til.
«Det er utvilsomt trener Mircea Lucescus fortjenste, hans tålmodighet og egenskaper som en «psykolog», at de noe vimsete brasilianerne ved ankomst har utviklet seg til verdensstjerner,» forteller Oleksander Tymochenko videre til Pambolero. I dag har Shakhtar Donetsk ni brasilianere i troppen, der Willian, Fernandinho, Douglas Costa, Ilsinho, Alan Patrick, Alex Texeira og Bruno Renan, alle har landskamper eller u-landskamper for Brasil, og storklubbene sikler etter de brasilianske stjerneskuddene. At Lucescu i tillegg behersker syv språk, blant annet portugisisk, har selvfølgelig gjort jobben med å integrere spillerne mye enklere. Shakhtar Donetsks forsvarsfirer består av robuste østeuropeere, mens brasilianerne besitter de fleste offensive posisjonene. Tanken er enkel, det skal underholdes. Det blir likevel Ikke helt riktig å gi Lucescu all ære for det «brasilianske eventyret.» Uten Rinat Akhmetovs milliarder hadde det ikke vært mulig verken å kjøpe eller lønne superstjernene. Det sies at Akhmetov betalte hver og en Shakhtar-spiller 1 million dollar i bonus etter UEFA-cuptriumfen i 2009, uten at dette er bekreftet. Det mange spør seg selv om er hvor lenge Shakhtar Donetsk klarer å holde på disse spillerne før fristelsen av en eventuell overgang til eksempelvis Real Madrid, Barcelona eller Chelsea blir for stor. I øyeblikket ser det i hvertfall lyst ut, sett med donetske øyne. Klubben har en av Europas flotteste arenaer, spillerne trives og klubben hevder seg i Europa. Det hjelper også på at Rinat Akhmetovs store mål nå er å vinne Champions League.

Kilder: FC Shakhtar Donetsk, The Guardian, The Wall Street Journal, The National Archives, Oleksandr Tymoshenko (kommunikasjonsleder HC Donbass), Wikipedia, ukrainske og russiske nettsider.




S.S.C. NAPOLIS FILMATISKE REDNING

I 2004 gikk Napoli konkurs, og ble degradert til det tredje høyeste nivået i Italia. Klubbens redning kom i form av filmskaperen Aurelio De Laurentiis. Han kjøpte klubben, og har gjennom de siste åtte årene tatt Napoli fra konkurs, tilbake til toppen av italiensk fotball.

Tekst
Asgeir Høimoen


urelio De Laurentiis - født i Roma 24. mai 1949 - vokste opp i en filmfamilie, der både hans far, Luigi De Laurentiis, og hans onkel, Dino De Laurentiis, jobbet i filmbransjen. At også Aurelio til slutt også skulle havne på settet kom dermed ikke som noen stor overraskelse for familien. Hans første steg inn i bransjen kom på 1970-tallet. Med filmene «Un borghese piccolo piccolo» og «lo ho paura» i 1977 startet Aurelios etterhvert lange karriere som produsent for alvor. Han har produsert over 70 filmer og har vært blant annet involvert i «Sky Captain and the World of Tomorrow» og «Il mio miglior nemico». De Laurentiis har i løpet av årenes gang blitt en svært anerkjent og suksessfull produsent, og en respektert mann innen filmmiljøet. Omtrent i samme periode, nærmere bestemt i 1975, hadde faren startet selskapet Filmauro som senere skulle bli styrt av Aurelio. Selskapet har nå over 400 filmer de har produsert eller distribuert. Blant disse finner vi «The Fifth Element», «Bullets Over Broadway» og «Hannibal Rising». Som sagt tok Aurelio etterhvert over selskapet, og det er i Filmauro han har drevet mesteparten av sin karriere. Det var også gjennom Filmauro at italieneren senere kjøpte opp SSC Napoli. Men det at Aurelio De Laurentiis skulle bevege seg inn i fotballen, var det lite som talte for på forhånd. Derfor kom det nok som en overraskelse på mange da Aurelio De Laurentiis kjøpte Napoli i 2004, og ble president i klubben.



Maradona og gullalder

For først å gå litt tilbake til årene før klubben gikk konkurs. Napoli ble grunnlagt i 1904, og fra 60-tallet og fremover har de stort sett vært fast inventar i toppen av Serie A. På grunn av gamle regler i Italia hadde ikke Napoli mulighet til å måle krefter med de beste lagene i landet, da de beste lagene var fra nord og lag fra Sør-Italia ikke fikk være med i denne serien. Men da Serie A etterhvert også ble åpnet for søritalienske lag, viste Napoli at de hadde det som trengtes for å hevde seg i toppen. Sakte men sikkert skapte Napoli seg et rykte som et av de bedre lagene i Italia, og på slutten av 80-tallet skulle de endelig gå helt til topps. Gullalderen til Napoli kan sies å starte i 1984 da de kjøpte Diego Maradona fra Barcelona for 12 millioner euro, noe som på den tiden gjorde han til verden
s dyreste spiller.
Maradona skulle bli veldig viktig de neste årene, og han spilte seg virkelig inn i hjertene til enhver Napoli-supporter. I 1985 kom også den tidligere Napoli-spilleren, Ottavio Bianchi, inn som trener. Han var en italiensk taktikker som visste å få det beste ut av spillerne sine. Sammen med Maradona kom også flere spillere fra egen junioravdeling opp og slo gjennom for fullt. Blant disse var Ciro Ferrara, en spiller som virkelig gjorde seg gjeldende de påfølgende årene. En blanding av unge sultne spillere som Ferrara og stjerner som Maradona bidro til at Napolis første scudetto nærmet seg. Laget presterte bedre for hver sesong, og 86-87-sesongen innkasserte de lyseblå deres første trofé. Napoli vant da Serie A for første gang, 3 poeng foran Juventus. Samme sesong vant de også Coppa Italia for tredje gang i his
torien, etter 4-0 sammenlagt over to kamper mot Atalanta. De påfølgende årene fortsatte suksessen med seier i UEFA-cupen i 88-89, og nytt seriemesterskap i 89-90-sesongen. Etter at Napoli hadde sikret sitt andre seriemesterskap, skulle VM avholdes i Italia. Maradona var med for sitt Argentina, som til slutt tapte finalen mot Vest-Tyskland. I etterkant av mesterskapet testet Maradona positivt på kokain, og ble utestengt fra fotballen i 15 måneder. Han spilte aldri for Napoli igjen etter dette. Selv om klubben vant Supercoppa Italiana mot Juventus den påfølgende sesongen, var dette starten på nedturen for Napoli.

Sviktende prestasjoner og økende gjeld
I årene som fulgte måtte Nap
oli se spillere som Gianfranco Zola, Fabio Cannavaro og Daniel Fonseca forlate skuta til fordel for andre klubber. I takt med at flere store spillere forsvant, sviktet også resultatene. Da resultatene sviktet ble også klubbens inntekter mindre. Gjelden som skulle vise seg å etterhvert komme opp i 70 millioner euro, begynte gradvis å bygge seg opp. Napoli nådde til da sitt største lavmål i 1998 da de rykket ned til Serie B. Selv om de rykket opp igjen i 2000, ble det bare én sesong i Serie A før de på nytt rykket ned. Napoli forble i Serie B etter nedrykket i 2001, og dette førte med seg en enda større svikt på inntektsfronten. På 90-tallet var det også flere utskiftninger på eiersiden i klubben, uten at dette akkurat førte til verken økonomisk eller sportslig framgang. Gjelden innhentet til slutt klubben, og 2. august 2004 ble Napoli erklært konkurs, og i henhold til reglene i Italia ble de også degradert til Serie C1. De var nå avhengige av nye investorer for at klubben skulle ha muligheten til å gjenoppstå. Da konkursen var et faktum, var det flere forretningsmenn som meldte sin interesse med ønske om å ta over klubben. For flere var det viktig at fotballen i byen skulle fortsette. Til slutt endte det med at Aurelio De Laurentiis gjennom sitt selskap Filmauro fikk muligheten til å prøve få den knekte klubben tilbake på fotballkartet. De Laurentiis var ivrig etter å bruke penger. Han hadde også prøvd å kjøpe klubben før den gikk konkurs, men den daværende eieren, Corrado Ferlaino, hadde nektet å selge. Aurelio De Laurentiis beveget seg inn i ukjent territorium, men uten frykt for å investere penger i fotballen. De Laurentiis har også etterhvert blitt kjent som en kontroversiell person innen fotballen. Han er aldri redd for å si hva han mener, og hans temperament er også beryktet. Han har med andre ord blitt et friskt pust for Napoli på flere måter. Når De Laurentiis nå skulle starte opp klubben igjen, kunne de lyseblå ifølge reglene ikke starte opp igjen med samme navn, og navnet ble derfor Napoli Soccer. Gjelden ble slettet og Napoli startet med blanke ark i Serie C1. De Laurentiis som var kjent som en sta mann og for å gjøre alt for å få viljen sin igjennom, var nå fast bestemt på å få klubben tilbake.



Veien tilb
ake mot toppen
Selv om Napoli nå k
un spilte på det tredje høyeste nivået i Italia, hadde de fortsatt høyere tilskuersnitt enn flere lag i Serie A. De knuste tilskuerrekorden da smått utrolige 51.000 møtte opp på San Paolo for å se Napoli spille en kamp i Serie C1. Flere spillere hadde blitt med ned i Serie C1 for å hjelpe Napoli opp til eliten igjen. Men de trengte to sesonger før de var tilbake i Serie B. I 2006 kjøpte De Laurentiis også tilbake Napolis historie ved å ta tilbake klubbens gamle navn Società Sportiva Calcio Napoli. 2006/2007 sesongen skulle bli den eneste sesongen i Serie B. Dette var rett etter den forrige store kampfiksingsskandalen i Italia, og Juventus hadde blitt sendt ned til Serie B. Napoli rykket rett opp sammen med nevnte Juventus og Genoa. Det var med andre ord ikke en dårlig trio som kjempet i toppen av Serie B den sesongen. De Laurentiis hadde altså fått Napoli opp igjen på kun tre år. Selv om Napoli siden 2004 har levd på et relativt stramt budsjett, har også De Laurentiis spyttet inn penger til spillere når det har vært behov for det. Men siden De Laurentiis' inntog har Napoli hatt for vane å kjøpe forholdsvis unge spillere med stort potensiale relativt billig. Og det har vært en suksess!.Spillere som Marek Hamsik og Ezequiel Lavezzi ble kjøpt for henholdsvis 5,5 og 6 millioner euro, og har virkelig vist at de var verdt det. Årene etter opprykket til Serie A har vært en lang opptur. Med en 3. plass i Serie A som det beste i serien, spill i Champions League og ikke minst seieren i Coppa Italia forrige sesong, ser det ut til at klubben blir å regne med i toppen i årene fremover. Aurelio De Laurentiis beveget seg inn i en ukjent verden med et mål om å bringe Napoli tilbake til toppen. Bak sine karakteristiske mørke solbriller har han hjulpet Napoli opp på beina, og opp i toppen av italiensk og europeisk fotball. De Laurentiis har blitt kjent for å være en bestemt mann som ikke er redd for å gi noen verbale spark til de han mener fortjener det. Til tidligere Napoli-manager Edy Reja skal han ha sagt følgende etter å ha spilt uavgjort hjemme mot Lazio: «Jeg skal ikke banke deg siden du er en gammel mann, men du får sparken.» Med egne ideer og meninger har han kommet inn i fotballen med stor suksess. Og kanskje kan han bringe Napoli inn i en ny gullalder. Uansett er det liten tvil om at det er få andre som kunne gitt historien om Napoli etter 2004 en bedre regi enn hva filmskaperen Aurelio De Laurentiis har gjort.

Kilder: Wikipedia, sscnapoli.it, filmauro.it, filmbug.com, Uefa.com, Bleacherreport.com, kickoff.com, imdb.com


FEM ØYEBLIKKS MAGI FRA NORD-KOREA

Fotballen i Nord-Korea har i flere år blitt regnet som et av deres fremste slagvåpen til å forene den nordlige og sørlige delen av Korea. Historiebøkene står likevel igjen med mange konflikter og situasjoner. Pambolero har tatt for seg fem av de mest oppsiktsvekkende og viktigste historiene rundt fotballen i regimet styrt av Kim Jong-un.

Tekst Tommy Solem

 

Mirakelet i Middlesbrough
I 1966 ble verdensmesterskapet i fotball for første gang avholdt på fotballøya, og folk flest minnes det som da England s
krev seg inn i historien med sitt første VM-gull. Men det var ikke bare britene som tok seg lengre enn forventet. I Gruppe D befinner Nord-Korea seg sammen med Sovjetunionen, Italia og Chile. Etter et forventet 3-0 tap mot Sovjetunionen som til slutt ender som nummer fire, tar Nord-Korea seg opp med et sterkt uavgjortresultat mot chilenerne. I siste kamp står Italia på motsatt banehalvdel. Foran et publikum som har møtt opp for å se italienerne ta seg enkelt videre, sjokkerer de små og hurtige koreanerne en hel verden, og slår Italia 1-0 etter scoring av Pak-Doo-ik. Nord-Korea er med det klare for deres første kvartfinale i VM-historien. I den påfølgende sluttspillskampen mot Portugal sjokkerer Nord-Korea på ny, og leder hele 3-0 etter kun 25 minutter spill. Men begivenhetene får plutselig en brå vending anført av en meget opplagt Eusebio. Den mosambikfødte spissen sender Nord-Korea ut av VM med ikke mindre enn fire mål. Likevel vil VM i 1966 og seieren over Italia på Ayresome Park i Middlesbrough stå igjen som Nord-Koreas stolteste fotballøyeblikkk, og landets eneste VM-deltakelse i det 20. århundre.

TV-avtaler og manipulerte nyhetssendinger
Nord-Korea er en nasjon der ingenting skal inn, og like lite skal ut. Samtidig som en hel verden får timer på timer med internasjonal fotball fra TV-en rett hjem i sofaen, står koreanerne igjen med et meget stusselig TV-tilbud, og det meste av fotballen som går på nordkoreanske TV-skjermer er faktisk forsinket. De siste årene har et sjenerøst Sør-Korea sørget for TV-bildene, men både OL i Athen og VM i Tyskland ble tilført forsinkelse. Den eneste grunnen skal visst nok være at blant alle de bildene som går ut må ingen kunne sette landet i et dårlig lys. I forkant av VM i Sør-Afrika senket Nord-Korea et skip fylt med sørkoreanere, noe som førte til 46 omkomne. TV-avtalen, som for øvrig var en av få forbindelser de hadde før denne hendelsen, ble brutt med umiddelbar virkning. Det måre lov å undres hvordan, men dager før VM skulle bli sparket igang, stod landet med en ny TV-avtale. Noen bekreftelse har ingen fått, men det ryktes at bildene fra Nord-Koreas kamper ble sendt med en forsinkelse slik at skjermene gikk i svart da laget slapp inn mål. Det sies også at kun et fåtall fikk muligheten til å se det, og at de «vanlige» borgerne kun fikk se en manipulert nyhetssending der koreanerne blant annet gikk seirende ut av kampen mot Brasil (Brasil vant 2-1). Sant eller ikke, men komisk er det i alle fall.

Flasker, steiner og stoler
I mars, 2005, under kvalifiseringen til VM i Tyskland, skulle Nord-Korea møte Iran, ikke uventet med små forhåpninger om å kvalifisere seg. Men det var ikke den sportslige delen av kampen som fikk størst fokus. Kampen dømmes av den syriske dommeren Mohamed Kousa, og rett før slutt blir Kousa et ubehagelig midtpunkt blant koreanerne. De mener at de skal ha straffe og vrimler rundt den syriske kamplederen. Det ender i stedet med at en nordkoreansk spiller får rødt kort. Fansen blir rasende, og det blir kastet flasker og steiner, til og med stoler ut på banen. Etter kampen nekter supporterne å la bussen med det iranske landslaget dra fra stadion, og beredskapstropper kommer til for å flytte på folkemengdene. Den voldelige hendelsen førte til at Nord-Korea ikke fikk spille sin neste hjemmekamp i Pyongyang. Kampen ble i stedet spilt for lukkede dører i Bangkok, Thailand.

Kinesere blir nordkoreanere
Det er nevnt at minst mulig skal ut av Nord-Korea. Det samsvarer godt med hvordan de håndterte at landslaget dro til Sør-Afrika sommeren 2010. Alle innbyggere ble nektet visum for å forlate landet. Landslagstreneren Yun Jong-Su var bekymret over at laget ville underprestere uten sine respektive tilskuere. Kim Jong-un tok saken i egne hender, håndplukket noen «heldige kinesere», og gav dem gratisbilletter til mesterskapet. Eneste haken var at de skulle utgi seg for å være supportere av Nord-Korea. Sist gang Nord-Korea sendte egne supportere brøt de løftet om at de ikke skulle snakke om hva de hadde sett innenfor grensene. De skal etter sigende blitt sendt i konsentrasjonsleirer. Det så imidlertidig ikke ut til å skremme kineserne nevneverdig som uttalte seg åpent om situasjonen i media under oppholdet.

Fotball kan gjenforene Korea
Til tross for alle tumulter rundt grensene til Korea er fotball en av få plasser hvor landene møtes ansikt til ansikt. Den anerkjente politikeren Glyn Ford har ekspertise i Nord-Korea, og under VM i 2002 sa han følgende: «When North Koreans can't support North Korea, they'll support South Korea. They'd prefer South Korea to win against anyone else, unless they're playing them. They're cheering for Koreans.» Til tross for at forholdet kan være iskaldt, som for eksempel da Nord-Korea nektet å vise Sør-Koreas flagg under en kvalifiseringskamp til Sør-Afrika, er sport noe som binder landene sammen. I OL 2004 gikk de til og med under samme flagg. Stjernespilleren Park Ji-sung som har tilbringt mange år i Manchester United tror at VM kan føre de to fiendtlige nasjonene sammen, og at det betyr mer enn de aner: «Football can make things different and football can make change around the world. I hope football can do something for Korea.»




DEN STORE ENDRINGEN I ENGELSK TOPPFOTBALL

I 1992 ble konseptet Premier League innført og gjort gjeldende for den øverste divisjonen i engelsk fotball. Over 100 års historie med "The Football League" var nå over. Folk ville ha en revolusjon, et større og bedre konsept som ville gjøre folk over hele verden mer oppmerksomme på engelsk fotball, som den gang, maksimalt, var regnet som den tredje beste ligaen i Europa, milevis bak den spanske, og ikke minst den italienske serien. Dette ønsket førte da, til slutt, til skapelsen av Premier League. Men hva skjedde egentlig bak murene, og hvordan ble egentlig denne omfattende endringen til?

Tekst Thomas Skjeggedal Thorsen

 

Starten - "The Football League"
1888. Året da innledningen til et eventyr ble sparket i gang, så vilt at selv ikke den galeste mann på galehuset engang vil vært i stand til å tenke tanken. For det var i det herrens år 1888 at det i England ble opprettet et offisielt ligasystem, "The Football League". Ligasystemet hadde i starten 12 medlemmer/klubber, men etter hvert som årene gikk, ble det stadig flere og flere klubber inkludert, noe som førte til at det ikke lenger holdt bare med én enkelt divisjon. Nye divisjoner ble opprettet, og i 1921 var det totalt fire, derav to tredjedivisjoner (Third Division South og Third Division North), og hver divisjon bestod av 22 klubber. Men i 1950 ble det avgjort at istedenfor å ha to tredjedivisjoner, skulle det nå være én tredje- og én fjerdedivisjon, noe som ble gjort ved at de klubbene på øvre halvdel av sine respektive tabeller, rykket opp i tredje, mens de på nedre halvdel rykket ned i fjerde. I tillegg bestemte styret i "The Football League" at de to laveste divisjonene nå skulle bestå av 24 lag, istedenfor 22. Ligasystemet bestod nå plutselig av hele 92 klubber.
     På 80-tallet kom det nye forandringer i "The Football League", da det ble bestemt at førstedivisjonen nå skulle bestå av 20 lag. Denne endringen skjedde ved at det ble innført et såkalt play-off-system (i Norge også kalt kvalifisering journ.anm.) i de to øverste divisjonene, som gjorde at det ville være tre lag som rykket ned fra første, og det laget som kom på plassen rett over nedrykk, måtte ut i en play-off- kamp mot et av lagene fra andredivisjon som endte på en av de tre play-off-plassene. I andredivisjon var det da to lag som rykket direkte opp og tre lag (3. til 5. plassen på tabellen) som måtte ut i play-off-kamper for et eventuelt opprykk. Takket være dette systemet ble det da gått ned fra 24 til 22 lag i den øverste divisjonen over to år (ett lag mer som rykket opp i denne perioden).

Ønsket om det forjettede land
Datoen er 16. november 1990, og stedet en høyblokk et sted langs Themsen, London. Det gjøres klar til et middagsmøte, med stram sikkerhet og hemmelige og eksklusive gjester. Det var representanter fra "de fem store" i engelsk fotball. David Dean (tidligere vise-formann i Arsenal), Martin Edwards (tidligere formann i Manchester United), sir Phillip Carter (tidligere formann i Everton), Irving Scholar (tidligere formann i Tottenham Hotspur) og Noel White (tidligere formann i Liverpool) hadde samlet seg for å diskutere hva som kunne gjøres med "The Football League". Møtet ble ledet av Greg Dyke (senior executive i ITV (Independent Television)), som i 1988 forhandlet fram en fire-års avtale med "The Football League" om TV-rettighetene for fotballen. Temaet for møtet var endring, med stor E. De store lagene følte de ikke hadde kontroll over hva og hvordan ting ville skje, ettersom de midre klubbene i de lavere divisjonene, simpelthen, hadde for mye å si. For det var nemlig "én klubb, én stemme-prinsippet" som gjaldt, og det for hele ligasystemet, som jo bestod av 92 lag. Og i tillegg var det ikke bare å innføre regler bare i førstedivisjon. "De fem store" hadde i flere år diskutert muligheten til å bryte ut av "The Football League", for å danne en "superliga", og nå innså de at hvis ikke de gjorde det, hvem skulle gjøre det da?

"A dark periode in the history of English football"
Møtet var slettes ikke det første mellom klubbene. De hadde møttes jevnlig de siste ni årene, grunnet sin store misnøye mot resten av ligaen. De mente de fortjente en større del av kaka, og vendte blikket mot USA og amerikansk fotball, der det ikke bare var en kamp, men et arrangement, som blant annet inneholdt pauseunderholdning. Dette tilhørte sjeldenhetene i engelsk fotball, som bestod av lite annet enn selve kampen. I tillegg var det kun ståtribuner på stadionene, og høye gjerder mellom publikum og banen. Året 1985 var et katastrofalt år for engelsk fotball. 11. mai omkom 56 personer, da det tok fyr på West Stand, hjemmebanen til Bradford City. Deretter kollapset en vegg hos Brimingham City, og flere mistet livet eller ble skadd. Så, tre uker senere, 29.mai, stod Heysel-tragedien for tur, der 39 fotballfans mistet livet og over 400 ble skadet på grunn av hooliganismen, og en stadion i ekstremt dårlig forfatning.
     Etter Heysel-tragedien ble alle engelske lag utestengt fra spill i Europa i fem år. Dette var en høytid i hooligans-gjengene som herjet landet, noe som gjorde at barn og unge var nervøse for å gå på kamp, og kvinner ble sjeldnere og sjelderne å se på stadionene. Hooligansene var i ferd med å ta over engelsk fotball. På grunn av stadig bråk og vold på kampene, ble det bare færre og færre som faktisk turde å se fotball live. Tilskuertallene stupte sammen med seertallene hos TV-selskapene som viste fotballen. Forholdet fotballen og TV-en imellom kjølnet virkelig til, og i 1985 ble fotballen for første gang droppet av TV-selskapene. Etter dette ble TV-selskapene, som forøvrig var bitre fiender, anklaget av klubbene for å samarbeide, med den plan for øyet å få senket prisene på rettighetene. Sannheten var derimot den at ingen visste hvor mye engelsk fotball virkelig var verdt, og ITV og BBC kom med tilbud verdt £ 3,9 millioner. Dette var før en uavhengig kilde kom inn i bildet, og verdsatte fotballen plutselig til £ 12 millioner.

Penger og endringer
Uansett hvor mye TV-selskapene ville betale, var klubbene sterkt uenige om fordelingen av disse pengene. Som tidligere nevnt ble alt fordelt på alle klubbene denne tiden. Altså fikk Mansfield Town F.C. like mye som Manchester United, og Lincoln City F.C. den samme summen som Liverpool F.C., noe "de fem store" syntes var en latterlig ordning ettersom det ikke var Mansfield og Lincoln TV-selskapene ville sende. Så i september, fortsatt i -85, møttes "de fem store". Temaet på dette møtet var revolusjon. Å bryte ut av "The Football League". Nytt var det at Newcastle United, Manchester City og Southampton F.C. også var invitert. I januar 1988, året da "The Football League" feiret sitt storslått 100-års jubileum sammen med verdensstjerner som Diego Maradona og Pelé, ble "de fem store" invitert til et møte med "The Football League". Møtets tema: TV-rettigheter. BSB (British Satellite Broadcasting) hadde kommet med et bud som mange av de andre engelske klubbene ville godta. Men "de fem store" nektet, ettersom BSB var et helt nytt selskap, og ingen visste egentlig helt hvor solide de var. Bare en liten stund etter at dette tilbudet ble avslått, kom ITV, med Grek Dyke i spissen, på banen. De ville sikre seg kun "de fem store", og tilbød hver av klubbene £ 1 million, hver sesong.
     Endelig hadde det kommet en sum på bordet som de følte de hadde fortjent. Tilbudet ble naturlig nok godtatt på stedet, og ikke lenge etter gjaldt ITVs tilbud hele 18 førstedivisjonsklubber. Denne avtalen falt ikke i god jord hos ledelsen i "The Football League". Ligaen hadde hele veien vært som en familie, og nå var familien i ferd med å skilles. De 12 klubbene som faktisk godtok ITVs tilbud, ville nå tjene betydlig mer penger enn de andre klubbene i ligaen. ITV ville betale "The Football League" £ 44 millioner over de neste fire årene, £ 11 millioner i året. Men det var fortsatt mange av de mindre klubbene som fortsatt likte BSBs tilbud bedre, og det førte til harde diskusjoner. "De fem store" stod fortsatt hardt ved at BSB var nye i gamet, og ikke like særiøse og solide som ITV. Disse diskusjonene endte til slutt med at klubbene snudde, og fulgte "de fem store" til ITV, og de største klubbene ble i "The Football League", enn så lenge.

Hillsborough-tragedien og påfølgende endringer
15. april 1989. Det er semifinale i FA-cupen mellom Sheffield Wednesday og Liverpool på Hillsborough Stadium i Sheffield. Det viser seg at altfor mange supportere er blitt sluppet inn gjennom portene, og folk blir regelrett klemt og trampet i hjel mot gjerdene, som skiller supportertribunen og banen. Den sorteste dagen i engelsk fotballs historie, der til sammen 96 Liverpool-supportere omkom og over 700 ble skadet. Mandagen etter det som kun går under navnet Hillsborough-tragedien, ble alle gjerder på samtlige engelske fotballarenaer fjernet. Når det gjaldt sikkerheten rundt Hillsborough ble det selvfølgelig stilt massive spørsmål, men ingen hadde svar; bare at ting også måtte bli endret på på sikkerhetsfronten. Ikke lenge etter tragedien kalte Margaret Thatcher (daværende Prime Minister); Graham Kelly (tidligere sekretær i "The Football League") inn til et møte der opprydningsmetoder ble diskutert. Altfor mange hadde omkommet på fotballkamp, og den utviklingen måtte nå stoppes. Mannen som skulle få ansvaret for dette var fotballfanen Peter Taylor. Etter hvert kom den nedslående rapporten som fortalte om gamle stadioner, dårlige fasiliteter, hooliganisme, drikking og dårlig ledelse. Folkene som hadde ansvaret for dette måtte nå ta et ordentlig oppgjør med seg selv. En av tingene som ble endret nesten umiddelbart, var at alle stadionene nå kun fikk sittetribuner. Men hvor kom alle disse pengene fra? Regjeringen kom med litt penger. Lokale aksjonærer stilte også opp, og FA spyttet også penger for vitale endringer. Men likevel var det uten tvil pengene etter salget av TV-rettighetene som utgjorde den største andelen, og i løpet av 1990 hadde alle stadioner sittetribuner.



Premier League - virkelighet eller illusjon?
"De fem store" var fortsatt misfornøyde med maktfordelingen i fotballen. Derfor ble det, i november 1990, bestemt at nå, nå var tiden inne. Nå skulle det endelig skje. Noel White og David Dein (begge med gode kilder i FA) ble, 6. desember 1990, sendt til FA med budskapet. Og til deres store forundring ble de tatt imot med åpne armer. Det passet nemlig perfekt inn i FAs skisser for fremtiden med å ha en separat toppdivisjon. FA innså også at Premier League var fremtiden, noe som ikke falt i god jord hos "The Football League", som var rasende og beskylde FA for å risikere og kaste borte 100-års historie for en illusjon. Dette var FA uenige i, som så på Premier League som et håndfast konsept. Allerede året etter, etter mange møter sammen, gikk FA og "de fem store" sammen for å få igjennom konseptet, og det tok heller ikke lang tid før også Newcastle, Aston Villa, Nottingham Forest, Sheffield Wednesday og West Ham ble med. I tillegg til å få på plass en separat "superliga" på toppen, ville man også redusere antall klubber i den nye ligaen, noe som skjedde i 1995, da etter anmodning fra FIFA. 

Ting faller på plass
Den 13. juni 1991 møttes alle klubbene i førstedivisjon hos FA for å diskutere den mulige overgangen til den nye ligaen. Etter dette møtet ble det klart at over 80 % av klubbene var for en raskest mulig overgang. I løpet av sommeren møttes også FA og "The Football League" i høyesterett der eierrettighetene til den nye Premier League, stod på agendaen. Rettsaken, som fant sted 31. juli, endte med at FA gikk seierende ut, og det ble slått fast at FA skulle være hele spillets beskytter. Nå var det bare å få alle med på dette, og 23. september samme år ble alle divisjonene (alle de 92 klubbene) samlet for avgjørende møter om Premier League. Hver av divisjonene ble samlet i hvert sitt rom, der Pat Smith (ansatt i FA) talte svært lidenskapelige om Premier League for alle klubbene, noe som til slutt resulterte i at Premier League var godkjent. Ikke lenge etter ble «The Founder Members Agreement» undertegnet. I 1992 tapte ITV kampen om rettighetene til å vise den kommende Premier League-fotballen til Rupert Murdochs BskyB, en avtale verdt £ 300 millioner.

Fra 1992 og fram til i dag
15. august 1992. Datoen da Premier League startet. En dato som skulle forandre, ikke bare engelsk, men også europeisk fotball for alltid. I England gikk det fra Liverpool-dominans til Manchester United-dominans, og i Europa skulle engelske lag hevde seg i langt større grad i fremtiden. Mer penger fra TV-selskapene førte til mer penger hos klubbene, som førte videre til en stadig utbygging av stadionene. Faktisk så har det vært utbygging av så mange som 9 av de 11 viktigste og mest kjent stadionanleggene siden første sesong av Premier League. Det har ført selvsagt til langt flere tilskuere, og siden 1992 har gjennomsnittet i Premier League gått fra 21 000 til 38 000. Et annen viktig vital del pengene har vært med å endre på, er selvfølgelig kjøp av lønning av spillere. Jo mer penger en klubb har å rutte med og jo høyere lønninger klubbene tilbyr, jo større stjerner er villige til å komme til klubben. Et annet moment er at de beste spillerne vil bli værende når høye lønninger tilbys. Før Premier League trådde i kraft dro de beste spillerne ut av landet for å vise seg fram. Eksempler på dette er Tottenham-duoen Chris Waddle og Paul Gascoigne som dro henholdsvis til Marseille og Lazio. Kontrastene til dagens Premier League er store, veldig store. Nå hentes verdens beste spillere til England, og nesten alle unge talenter har en drøm om å spille for en av de største klubbene i det som har blitt verdens beste fotballiga.
     Men ville engelsk fotball blitt like stort uten Premier League? Mest sannsynlig ikke, ettersom det nye konseptet skapte en ekstrem oppsving rundt fotballen i landet. Ligaen var i vinden og interessen og oppmerksomheten skøt kraft også utenfor de britiske landegrensene. Ifølge Dan Jones (sportsanalytiker, Deloitte) har Premier League hatt en helt ekstrem finansiell vekst, og er nå flere milliarder euro foran de andre europeiske ligaene. Dette er en modell til etterfølgelse i Europa. Premier League sendes nå i over 200 land, og det sendes over ti ganger så mye fotball på TV enn det ble gjort for 20 år siden. Jeg tror ikke det finnes noen grenser for hvor stort det kan bli i fremtiden.

Kilder: Premier League: "A Whole New Ball Game" (TV2 Sumo), Premier League, Liverpool FC, Wikipedia.



Arsenals ukjente talentfabrikk

Tekst: Haakon Herlik Kristiansen

 

Det startet med ett par historier om Arsenal for noen av de mest nysgjerrige ungene. Kort tid etter var hele barnehagen frelst. Pambolero har snakket med «talentfabrikkens» lagfører, Leif Uggen, som også er blitt kåret til "årets Gooner", i den norske supporterklubben.

 

I 1992, samme år som Premier League så sitt lys og boken Fever Pitch (en bok av og om Nick Hornby og hans forhold til Arsenal journ.anm.) ble utgitt, startet Leif Uggen og kona Käthe Romsaas opp Ruseløkka barnehage i en førsteetasje i en gammel bygård i Vika i Oslo. Om valget ble tatt i bakgrunn av det året da bygården stod ferdig (1886), sier ikke historien noe om. Likevel virker det som om dette historiske året, da arbeiderne på The Royal Arsenal i Woolwich startet opp fotballklubben Dial Square som senere skulle skifte navn til det vi kjenner klubben som i dag, har hatt en indirekte påvirking på barnehagens uttrykksform. I dag går Ruseløkka barnehage nemlig under kallenavn som «Arsenal-barnehagen» og «Arsenal-akademiet» lokalt, og det blant både store og små.

Små storheter. Ruseløkka barnehage er ikke helt som andre barnehager. For med en gang barna har tatt sine første skritt inn dørene på MINI-avdelingen, blir små snekkerbukser gradvis erstattet med Arsenal trøyer, hjemme som borte. Og barna elsker det! I tillegg får hvert barn tildelt etternavnet til en Arsenal-spiller som kallenavn, enten det er en Henry eller en Ljungberg. Leif Uggen (50) driver og jobber i barnehagen og har vært fan av London-klubben siden tidlig på 70-tallet. Likevel var det ikke Leif som tok det direkte initiativet til barnehagens oppfostring, det tok nemlig ungene selv. - Arsenalfokuset kom helt naturlig for meg da jeg begynte å jobbe i barnehagen. Etter hvert begynte noen av ungene å spørre om jeg hadde et favorittlag, og da jeg startet å fortelle om Arsenal skulle det vise seg at de hadde stor interesse av å høre historiene og sangene mine. Siden den gang har det vært Arsenal for alle penga, forteller han. Får ungene sett noen av kampene da? - Ja, vi viser klipp fra Arsenals kamper på et stort lerret i barnehagen. I tillegg snakker vi generelt mye om det som rører seg på banen. Hva med foreldrene. Hva synes de egentlig om all fotballen? - De er kun positivt innstilt. Alle synes det er gøy at det er såpass mye fokus på fotball, og flere av foreldrene har opp gjennom årene økt både sin interesse for sporten generelt, men også for Arsenal. Det har ført til mange nye supportere, og jeg vil påstå at området i Vika i Oslo etter alt å dømme har høyest Arsenal-supportertetthet i landet, forteller barnehagesjefen stolt.

Fotball som utviklingsverktøy. Når barna etter hvert blir varme i trøya, og kallenavnene så smått begynner å sette seg, øker også aktiviteten med ballen i beina på og rundt «Little Highbury», barnehagens egen storstue. I sommer var 2-åringene på Bislett Stadion i strålende solskinn for å bli bedre kjent både med lærkula og med det grønne underlaget. Selv om de fortsatt er veldig små viste samtlige av smårollingene stor interesse, og alle var enige om at de hadde hatt en veldig morsom dag. Leif Uggen og de andre ansatte er veldig tydelige på viktigheten av fotball som et effektivt utviklingsverktøy. - Fotball er gøy, lek, samspill og samarbeid, og barn responderer som regel veldig positivt når de får en ball i beina. Det er også et middel for å utvikle fin- og grovmotoriske ferdigheter, og et verktøy som barn kan bruke sammen med kamerater for å utvikle sin kompetanse innenfor mange fagområder, og ikke minst på det sosiale plan. Leif ønsker spesielt å trekke fram viktigheten av "øye/hånd-ferdigheter", som er helt grunnleggende for lese- og skriveopplæringen.

Svinget seg til Dylan. Selv om Arsenal har en svært sentral plass i Ruseløkka barnehage, og mye av tiden går med til at ungene får pleie forholdet til klubben, finnes det også to andre satsningsområder innenfor barnehagens fire vegger. Musikk og kunst er nemlig like viktige poster som fotball, og i fjor vant barnehagen den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur 2011, etter å ha jobbet flere måneder med et prosjekt om Joan Mirò (spansk kunstner som var en av modernismens største frontfigurer journ.anm.), og hans surrealisme. Fra i fjor høst og fram til i sommer har Bob Dylan stått på programmet, og dét med braksuksess. - Etter fjorårets musikkprosjekt sitter alle barna igjen nå med mange gode erfaringer gjort i tilknytning Dylan. - Vi malte, tegnet, var i studio og jobbet mye med rytmer, lytting, sang og tolking. Barna fikk svinget seg og foreldrene fikk også et fornyet forhold til musikklegenden. Det var med andre et veldig vellykket prosjekt, oppsummerer Uggen. Hva slags arbeidsform jobber dere for å ha i Ruseløkka barnehage? - Vi har en iboende tro på barnas kompetanse. Vi formidler ikke sannheter, men lar barna forske sammen i små grupper med en støttende voksen. Vår arbeidsform gjør det mulig for barn å fordype seg i et tema over lang tid. De får utforske et tema fra forskjellige vinkler, ettersom de selv oppdager at det finnes nye måter, forklarer han. Hvordan er det egentlig å bli kåret til årets Gooner? - Jeg er veldig glad og stolt over utmerkelsen og synes det er en fin anerkjennelse. Selv om verken Uggen eller barna i «Arsenal-akademiet» har fått feiret begivenheten, lover likevel barnehagens lagfører at de skal ta igjen det tapte når Arsène Wenger fyller år den 22. oktober. Da venter is, potetskruer og seigmenn, Arsenal-sanger og matchklipp, mens det hele toppes når samtlige barn og voksne synger følgende linjer [...] «happy birthday to Arsène Wenger, happy birthday to you!»




FLUKTEN FRA DE NORSKE ARENAENE

 

Tekst Haakon Herlik Kristiansen

 

I fjor omtalte man kvaliteten på norsk fotball for katastrofalt dårlig. I år har ekspertene uttalt at nivået har sunket enda lavere. Billettprisene har aldri vært høyere og publikum flykter fra arenaene. Hva skal egentlig til for å fylle opp de tomme setene?

Det begynner å bli lenge siden norsk klubbfotball sist hadde en opptur. For etter Rosenborgs herjinger på 90-tallet, og 2-1 seieren mot selveste AC Milan på San Siro har det vært stille, veldig stille. Og det er ikke bare prestasjonene på banen de siste årene som har vært dårlig, også publikumsinteressen har dalt kraftig. I gullåret 2007 så så mange som 10 521 i gjennomsnitt en Tippeligakamp fra tribunen rundt om i det ganske land. I 2011 var gjennomsnittet nede i 7997. På kun fire år har så mange som 2524 tilskuere (!), forlatt norske Tippeliga-arenaer. Så hva skal til for å få sofasitteren tilbake til stadion? Jeg vil nå se på noen faktorer jeg mener er helt sentrale for å igjen fylle opp de norske arenaene.


Publikumsyndlinger og lokale talenter

En omfattende prossess er hvilke spillere klubbene henter inn. Publikum går på kamp for å bli underholdt, og i øyeblikket er det bare AaFK som klarer å trekke fulle hus selv når det butter i mot. I 2005 hentet Stabæk en ukjent brasilianer ved navn Alan Carlos Gomes da Costa, bedre kjent som «Alanzinho». Etter en lang periode med tilvending til norsk klima, kultur og fotball, ble han nesten over natten et navn på alles lepper. Kun 164 centimeter på strømpelesten, men likevel så rask og så ballsikker at ingen kunne ta ballen fra han. Ikke bare trakk Alanzinho ekstra mange tilskuere på hjemmekampene - også da Stabæk spilte borte kom det flere for å ta mannen med det altfor lange etternavnet nærmere i øyesyn. I 2008 ble Stabæk seriemestere, og Alanzinho kåret til ligaens aller beste spiller. Slikt blir lagt merke til ut over landegrensene, og det tok ikke lang tid før de første budene tikket inn. Den 27. januar 2009 ble de siste papirene undertegnet og Stabæk hadde kommet til enighet med den tyrkiske eliteserieklubben Trabzonspor. Overgangssummen var i underkant av 40 millioner kroner. Hadde Stabæk hatt litt mer is i magen, skal man ikke se bort ifra at enda større klubber ville meldt sin interesse. Uansett går det ikke an å takke nei til nærmere 40 millioner for en norsk klubb.



Problemet i norsk fotball er selvsagt økonomien. Inntektene som kommer fra salg av spillere går stort sett med til å dekke stående gjeld, og ikke på erstattere. Det gjør at Tippeligaen sakte men sikkert tappes for stjerner. Når en spiller dominerer i Tippeligaen over tid går det ikke lang tid før han er solgt. Det kan være fra ett til to år, alt etter lengden på kontrakten. Lillestrøm innledet Tippeligaen 2011 lovende anført av en av de beste spissene Tippeligaen noen sinne, Anthony Ujah. Laget fra Romeriket valset over blant annet Stabæk i Telenor Arena med hele 7-0. Det førte til at nevnte Ujah og lagets andre store stjerne Nosa Igiebor ble solgt i sommervinduet, og Lillestrøm avsluttet sesongen katastrofalt, og de klarte såvidt å holde seg over nedrykksstreken. Dagens Tippeliga mangler helt klart flere profiler, spillere med x-factor som folk har lyst til å komme å se på.
     Ikke noe er morsommere
enn når en lokal gutt slår igjennom. En som fansen virkelig kjenner, og har fulgt utviklingen til fra tidlig alder. De siste årene har det blitt i langt større grad fokus på å utvikle råvarene selv enn å importere fra utlandet, og gjennomsnittsalderen på lagene har med det sunket kraftig. Landslaget er også helt avhengig av at det jobbes godt med ungdomsarbeidet, og at det er ettervekst av talenter. Haugesund FK og Strømsgodset IF er to gode eksempler på at det går an å få til mye med lite midler til rådighet, og spesielt Strømsgodset har vært ekstremt flinke til å gi unge spillere sjansen. Strømsgodsets assistenttrener Thomas André Ødegaard mener dette er veien å gå. Han forteller det slik at unge norsk spillere må få prøve seg på høyest mulig nivå i tidlig alder, å få erfare nivået og hurtigeten. Ødegaard trekker spesielt fram det at spillerne må erfare å gjøre feil, og ikke bare oppleve det å lykkes. Thomas André Ødegaard er i tillegg til assistenttrener, kampansvarlig for Strømsgodsets andrelag. Laget har i de fleste kampene i år kun bestått av juniorspillere. Tromsø IL har i alle år hatt en gjennomgangstråd av nord-norske spillere i troppen. Den tradisjonen mener TILs avtroppende hovedtrener Per-Mathias Høgmo er viktig for klubbens tilhørighet blant Tromsøs supportere og innbyggere. TIL er ikke bare en klubb for Tromsø by, det er en klubb for hele nord-norge. For mens klubber lenger sør kjemper og byr på de samme talentene, kan Tromsø nesten alene velge og vrake blant gutter født nord for den nordlige polarsirkel. Høgmo mener det også skal være rom for utenlandske spillere, men det skal være spillere som går inn og forsterker laget. Finske Miika Koppinen og senegalesiske Kara Mbodji er to som nettopp har gjort dette.

Jeg deler samme fotballsyn som både Thomas André Ødegaard og Per-Mathias Høgmo. Unge lokale gutter bør i større grad få sjansen enn utenlandske spillere, og de siste par/tre årene har norske klubber virkelig godt inn for å bedre norsk talentutvikling. Altfor mange ganger er det blitt hentet inn utenlandske spillere som nesten ikke har fått spilletid, fordi det viste seg at spilleren ikke var like god som det rapportene tilsa. Jeg tror at en miks av spillere med lokal tilhørighet, spedd på med noen utenlandske som bidrar til å heve laget, er det publikum ønsker helst å se. I Norge er det uansett ikke nok gode spillere til at lagene kun kan bestå av nasjonale spillere, og slik fotballen har utviklet seg mener jeg det også er på sin plass at det blir hentet utenlandske spillere som bidrar til heve Tippeligaens nivå og merkevare.

Antall lag og kampdager
I 2009 ble serien utvidet med to nye plasser til 16 lag. Fra 1995 til 2008 hadde Tippeligaen bestått av 14 lag. 30 kamper på en sesong måtte være positivt for tilskuerne. Men ble det virkelig så positivt?
     Det er to sider av saken: Det at man utvidet ligaen med to ekstra plasser, gjorde at flere lag ville ha muligheten til å rykke opp, da toppen av Adeccoligaen ville bli jevnere. Baksiden er det at det har blitt flere dumpekandidater, flere uinteressante oppgjør, og flere kamper med få tilskuere. Det blir rett og slett for mye av for lite for en så liten fotballnasjon som Norge. Jeg mener helt klart at NFF må kutte ned på antall lag om kvaliteten på serien skal bli bedre, i første omgang tilbake til 14 lag. I den sveitsiske og i den østerrikske ligaen er det 10 lag, mens i den belgiske ligaen er det samme antall lag som i Tippligaen. Dette er land Norge bør sammenlikne seg med nivåmessig. For en tid tilbake kom det opp et forslag om 12 lag og 3 x serie med sluttspill. Dette ville ha ført til flere kamper enn det som er i dag, men også langt flere spennende og interessante oppgjør for klubbene og ikke minst tilskuerne. Om Norge er klare for å kutte fire lag på direkten setter jeg mine tvil til. Først tror jeg vi er nødt til å gå veien om 14 lag. Det som i hvertfall er sikkert, er at 16 lag er for mange for en så liten nasjon som Norge.
     En annen faktor som skaper splittelse i fotball-norge er kampdagene. En vanlig serierunde starter på fredag og avsluttes på mandag, med kamper både lørdag og søndag. Når kampene blir spredd utover så mange dager mener jeg at mye av fellesskapsfølelsen går bort. Hadde alle kampene vært spilt lørdag og søndag, er jeg sikker på at interessen ville ha økt fordi lagene hadde spilt samtidig, og igjen at det ville gitt en større følelse av et fellesskap. Nå kjennes det nesten ut som at de dagene det går én kamp er kamper som tilhører en annen liga, mens det er søndagskampene som virkelig er Tippeligaen. Fredag- og spesielt mandagskampene har også vist seg å være lite interessante for publikum, da folk gjerne er i jobbmodus, og/eller at det ofte er lang reisevei for gjestenes supportere. Skal produktet Tippeligaen bli sterkere er kampene nødt til å gå i helgene, og ikke på hverdager. Igjen må vi innse at vi er en liten fotballnasjon. Heldigvis er det bestemt at mandagskampene fra og med neste sesong vil være historie, i allefall for denne gang.

For høye billettpriser?
En må gjerne ut med mellom 200 og 300 kroner om ikke mer for å se en Tippeliga-kamp fra tribuneplass. Kan de høye billettprisene ha en sammenheng med de lave tilskuertallene?
     Så for å få en liten indikasjon på hva folket mener gikk jeg ut i Drammen sentrum en vanlig hverdag for å høre om Strømsgodsets «mann i gata» har tatt stilling til spørsmålet. Jeg spurte 30 tilfeldig personer i alderen 18-70 år, menn som kvinner. Spørsmålene jeg stilte var som følger:

Hva tenker du om at en voksen person må betale rundt 300 kroner for en billett på Marienlyst Stadion? Hva mener du er en grei pris? Og, går du jevnlig og ser Strømsgodset?

Resultatet jeg fikk var ikke til å ta feil av: Så mange som 44,3 % mente at en voksenbillett på Marienlyst Stadion burde koste mellom 151 og 200 kroner. 30 % mente at prisen burde vært mellom 100 og 150 kroner. 6,6 % prosent mente prisen burde ligge mellom 201 og 250 kroner. Mens 19,1 % syntes 300 kroner er greit. Av de 30 spurte var det kun 4 stykker som jevnlig løser billett på Marienlyst Stadion. 2 av disse synes dagens billettpriser er helt greie, mens de to andre syntes billettene er for dyre. Av de 26 som ikke ser Strømsgodset på Marienlyst Stadion, var det 3 stykker som mener at dagens priser er helt greie. Hele 15 stykker svarte at om billettene hadde vært billigere (150-200 kr.), ville sjansene vært betraktelig større for at de ville dratt på kamp.

Helhetlig ramme
En fotballkamp er ikke bare en fotballkamp. Det er mange ting som skal være på plass både for å trekke tilskuere, og før dommeren kan blåse i kampen i gang. I Ålesund har de hatt stor suksess, og AaFKs Color Line Stadion er så å si fullsatt hver eneste hjemmekamp (10 778). Så for å finne ut hva som egentlig blir gjort på Sunnmøre, tok Pambolero en prat med Tippeligaens beste på området, AaFKs arrangementsansvarlig; Øyvind Vebenstad.

Hva er din jobb i forhold til AaFK?
   - Jeg er ansatt i AaFK som arrangementsansvarlig. Jeg har satt sammen en stab bestående av ledere for sikkerhet, media, marked, sport og arena (stadion). Denne staben har alltid et møte før kamp for å gå gjennom arrangementet i forkant. Hver gruppe består av x antall frivillige funksjonærer (300 stk.). Dette er frivillige som er tilstede og gjør en uvurderlig jobb for klubben. Tre år på rad har vi blitt kåret til beste arrangør i Tippeligaen. Grunnen til dette er de frivilliges oppofrende jobb.

Det bidrar vel til at klubben får et godt omdømme?
   - Om alle 300 føler seg verdsatt og inkludert i klubben, vil de også være en positiv budbringer av klubbens verdier til andre. Jeg tenker da på naboer, venner, familie, arbeidskolleger osv. Det blir til sammen kanskje rundt 40 stykker. 300 frivillige multiplisert med 40 personer i omgangskretsen, vil si det samme som at 12 000 personer har en direkte eller indirekte knytning til klubben.

Hvordan lyder egentlig oppskriften på at dere har fullt hus så å si hver eneste hjemmekamp, og det uansett tabellplassering?
   - Først og fremst så må fotballen være tilrettelagt familien. Det er snakk om for eksempel sesongkortpakker tilpasset familiene og tilstrekkelig nok med toaletter. Pr i dag har vi over 40 % kvinner og barn på kampene. Det er viktig å legge forholdene til rette for at disse trives. Trives mor, så trives barn og ikke minst far. Det å bringe stolthet og identitet knyttet til klubb og by er viktig. At våre profiler gir skryt og roser by og klubb er også viktig. Om man ikke vinner gull og heder alltid, så er det viktig å dele de suksessene man har. Kongepokalen har etter siste seriekamp i fjor besøkt nærmere 7000 mennesker. Ut og del, la folk få være en del av det.
   - I tillegg er det å utvide sitt nedslagsområde veldig sentralt. Tidligere var AaFK bare en klubb for beboere av Ålesund sentrum. Vi har jobbet målrettet mot å bli «Sunnmøres Stolthet», og på vårt cupfinalearrangement «Lille Sønnmøre» på Rådhusplasssen i Oslo i 2011, møtte hele 15 000 mennesker opp. Til slutt kan jeg også nevne at AaFK er flinke til å reklamere for kampene med blant annet bannere og flagg, og at klubb og spillere ofte stiller opp på eventer, fotballskoler og liknende.

Du nevner at dere farger byen på kampdager i form av flagg. Andre Tippeliga-klubber sliter med å få lov av deres kommune til å gjøre dette. Hvordan er deres dialog med Ålesund kommune?
   - Ålesund Kommune er svært positiv til å låne bort sine paradeflaggstenger til AaFK. Vi flagger derfor hver hjemmehelg det er kamp. I tillegg så oppfordrer vi hele tiden folk til å flagge på kampdager. Kommunen stiller til rådighet, mens vi utfører jobben.

Mange ikke-ålesundere mener at suksessen deres kommer av at byen har få andre tilbud. Stemmer dette?
   - Ålesund har et rikt og aktivt kulturtilbud. Når først fotballtilbudet kom så klarte man å folkeliggjøre produktet. I tillegg stiller hele byens og regionens næringsliv opp om klubben, avslutter Vebenstad.
      

Molde FK og Fredrikstad FK er andre klubber som farger byen på kampdager i klubbens farger. I Molde kler alle offentlige transportmidler seg opp med blå og hvite flagg, og i sentrum blir gågata farget blå i form av flagg og effekter. I Fredrikstad pyntes byen opp i rødt og hvitt når FFK spiller hjemmekamp, og broen over til stadion blir fylt opp av rød-hvite flagg på begge sidene. Å farge byen i klubbens farger tror jeg er et tiltak som ville fått flere på kamp. Det bidrar til å folkeliggjøre sporten og ikke minst klubbene, og skape en klarere fellesskapsfølelse blant byens borgere. Folk som ikke har gått på kamp tidligere vil nå kanskje vurdere å løse billett, fordi det blir en følelse av at fotballklubben i byen angår flere, og ikke bare én spesiell gruppe. Farg byene og kle deg opp i klubbens farger. I Ålesund har de klart det!

* Alle publikumstall som er oppført er totalt solgte billetter. Det vil si sesongkort, sponsorbilletter, billetter kjøpt kampdag, ungdomskort og andre rabatterte ordninger. Det riktige tallet ligger derfor alltid en del under det tilskuerantallet som står som offisielt.


Our Club Our Rules from Small Cinema on Vimeo.

FC UNITED: OUR CLUB - OUR RULES

Dagen var mandag 16. mai, året var 2005. Tanker om norske flagg, is og hurrarop var helt i det fjerne. De irske hestevennene til Sir Alex Ferguson, McManus og Magnier, hadde gått med på å selge sine aksjer til den amerikanske milliardæren Malcolm Glazer. En måned senere ble klubben tatt av børsen og de resterende aksjene ble tvangssolgt. Manchester United gikk over natten fra å være gjeldfri til å bli en av verdens mest gjeldstyngede fotballklubber, kun fordi en allerede rik mann ønsket seg et nytt leketøy han kunne melke penger ut av.

Slik oppsummerer medlem og en av grunnleggerne av FC United of Manchester, Lars Gråbergsveen, den svært omstridte og turbulente perioden, da verdens største klubb ble kjøpt opp av den søkkrike amerikaneren Malcom Glazer. Stars and stripes-inntoget så kanskje rosenrødt ut for den nøytrale borger, men som allerede nevnt skulle det få svært alvorlige følger. Manchester Uniteds solid overskudd ble erstattet med store underskudd, samtidig som billettprisene gikk opp og andre inntekter økte. «Vi hadde sett faresignalene hele veien fra Tampa Bay, Florida, der Glazer-familien eide en annen sports franchise. NFL-laget Tampa Bay Buccaneers hadde under Glazer forandret draktfarger og klubblogo, satt opp billettprisene, og når den nye stadion skulle bygges, forlanget Glazer at kommunen betalte, hvis ikke truet han med å flytte klubben et annet sted,» forteller Gråbergsveen til Pambolero.
       Lars Gråbergsveen ble Manchester United-supporter en gang tidlig på 90-tallet, etter at onkelens hans donerte bort et United-skjerf. I 1998 begynte han å interessere seg for klubbens eierskap, da mediemogulen Rupert Murdoch forsøkte å kjøpe opp de rød djevlene. Gråbergsveen begynte raskt å stille seg spørsmål som: hva ville et oppkjøp bety for United? Ville det være bra eller dårlig? Og hva ville vært den beste eierskapsmodellen for klubben? I årene som gikk forsøkte han og flere andre å få fansen til å kjøpe aksjer, for på den måten kunne hindre et fiendtlig oppkjøp og på sikt være med å påvirke hvordan klubben ville bli drevet. Gråbergsveen var også med i andre supportergrupperinger som forsøkte å påvirke klubben i viktige saker som billettpriser og tildeling, synge- og ståtribuner og flytting av TV-kamper. I løpet av hans år som medlem og frivillig i organisasjonene Shareholders United (SU) og Independent Man Utd Supporters Association (IMUSA), ble han kjent med mange lojale og engasjerte fans, som på lik linje med ham selv kjempet supporternes sak. Utover 2004/05-sesongen økte protestene mot Glazer samtidig som amerikaneren kjøpte opp aksjer. I mars 2005 ble det arrangert en massiv protestmarsj hvor budskapet om at de nye aksjonærene ikke var velkomne. Titusenvis av sinte fans tok til gatene og gjorde det klart med bannere og kamprop at et oppkjøp ikke ville aksepteres. Men verken Lars gråbergsveen eller de tusener på tusener andre, lyktes med å forhindre oppkjøpet, og mange hadde nå fått nok av toppfotballen og pengegaloppen den representerte.

Så hva skjedde?

   - Det var på en indisk restaurant øst i Manchester at idéen om å starte en egen klubb ble skapt. En egen klubb der fansen bestemte hvordan klubben skulle drives. En klubb som representerte arbeiderklassen og grasrota i Manchester. En familieklubb der mor, far og barn kan gå på kamp uten at det koster halve månedslønnen å komme inn. Alt Manchester United en gang var. Idéen ble satt ut til livs på et supportermøte som fant sted 30. mai 2005 på Apollo i Manchester. Bakgrunnen for møtet var å samle fansen og diskutere fremtiden. Andy Walsh, tideligere styreleder i IMUSA, tok til ordet og talte lidenskapelig for å stifte en egen klubb. Forslaget ble raskt omdiskutert, der noen tente på idéen, mens andre mente dette var feil vei å gå. Det ble bestemt at dersom 1000 stykker meldte sin interesse innen utgangen av juli måned, ville klubben bli dannet. Det tok imidlertid ikke så lang tid før målet var nådd, og når klubben ble stiftet 14. juni hadde over 4000 mennesker bidratt til å danne FC United.


Hvem kom så opp med navnet på klubben?

    - Navnet FC United ble bestemt av medlemmene, andre alternativer var AFC Manchester 1878 og Newton Heath FC. Det ble søkt om opptak i det engelske ligasystemet, og for å skaffe spillere ble det holdt en åpen trening der de 200 best kvalifiserte av 900 søkere fikk vise sine ferdigheter. 17 personer ble plukket ut av manager Karl Marginson. Vi spilte vår første kamp borte mot Leigh RMI, en lokal Manchester-klubb, lørdag 16. juli 2005 i strålende solskinn. Selv om kampen endte 0-0, stormet fansen gressmatta og hyllet spillerne og klubben. Eventyret var i gang, og siden den gang har FC United rykket opp 3 ganger, spilt foran 6000 tilskuere, slått ut større klubber av FA Cupen og spilt i Sverige, Tyskland og Sør Korea. Men viktigst av alt er at FC United er en lokal Manchester-klubb på 7. nivå, med overkommelige priser og som gjør en viktig jobb i lokalsamfunnet.


Hva er ditt syn på Malcolm Glazer?

   - Malcolm Glazer er mannen som en gang gikk til retten mot sine egne søsken, for å forsikre seg om at de ikke skulle få sin del av arven når moren deres døde. Malcolm Glazer er mannen som av en amerikansk rettsdommer ble omtalt som en «slange i fåreklær» etter hans omdiskuterte forsøk på oppkjøp av diverse selskaper, for så å selge seg ut når aksjeprisen var på sitt høyeste. Mye har blitt sagt og skrevet om mannen som er skyld i at Manchester United siden 2005 har brukt godt over fem milliarder kroner til renter, lån og refinansiering av gjeld. Men faktum er nok at godeste Malcolm for lengst er ute av familiebedriften. Etter to slag er det vel nærliggende å tro at gamlefar Glazer tar det med ro på sine eldre dager, mens det er de syv barna som gjør mesteparten av jobben. Personlig velger jeg å ikke fokusere så mye på Glazer-familien, de er business-mennesker som ser på Manchester United som en investering som gir avkastning og deres følelses ovenfor en engelsk fotballklubb slutter antakeligvis der. Manchester United var på børs og hvem som helst kunne kjøpt opp klubben. Problemet er måten de gjorde det på, med lånte midler, noe fansen betaler dyrt for i dag.
  
Hvordan ser du på fremtiden for engelsk fotball slik klubbene drives i dag?
   - Jeg mener at det engelske fotballforbundet, FA, og engelske myndigheter må ta tak i problematikken rundt uegnede eiere, for dette gjelder ikke bare Manchester United. Halvparten av klubbene i Premier League har nå utenlandske eiere og se bare hvordan det har gått med for eksempel Portsmouth. Der har diverse eiere som passerte FAs fit and proper-test vært inne det siste tiåret, og nå er klubben helt skakkjørt. Fotballklubber bør drives på en forretningsmessig fornuftig måte, noe som bør innebære at klubben som et minimum går i null økonomisk sett. UEFA kommer nå med strengere regler til financial fair play, så det skal bli spennende å se hvilke konsekvenser dette får.

FC United of Manchester spiller til daglig på Gigg Lane som de deler med Bury F.C. Stadion som forøvrig tar 11,840 tilskuere har vært FC Uniteds hjem siden oppstarten for syv år siden. Siden den gang har klubben prøvd å skaffe seg sitt eget, og neste år ser det ut til at FCUMs supportere endelig kan feire, når deres nye stadion etter planene skal stå klar.
                                                                                                                                                                                                                                                         HAAKON HERLIK KRISTIANSEN


 VALENCIA C.F. - DEN EVIGE TREER

Spansk fotball totaldomineres av Barcelona og Real Madrid. Sesong etter sesong støvsuger «Barça» og «Los Blancos» det som er og finnes av edelt metall på den østlige delen av den Iberiske halvøya. For de andre lagene blir det et bikkjeslagsmål om plassene bak, og «den evige treer» Valencia, drar som regel det lengste strået.

Det er en regntung skjærtorsdag i Valencia, og et nervøst teppe henger over erverdige Mestalla. Det er duket for returoppgjør i Europa Ligaens kvartfinale mellom Valencia og AZ Alkmaar. AZ vant det motsatte oppgjøret 2-1, og stemningen er dermed noe forsiktig og avventende i timene før kampstart. Så blåses kampen i gang. I løpet av få sekunder erstattes nervøsiteten med en arbeidsmoral og spilleglede av en annen verden, og etter kun 15 minutter smeller det. En innøvd cornervariant blir omsatt i mål, og like etter sitter nummer to. Valencia eier Mestalla i alle ordets betydninger. De presser høyt og de presser godt, og Alkmaar-spillerne henger ikke med, hverken i høyre- eller i venstresvingene. Når sluttsignalet går står det hele 4-0 på måltavlen. Valencia er klare for semifinale i Europa League, og det etter å ha spilt fletta av et av nederlands beste klubblag de siste sesongene.  Og dette laget er kun det tredje beste laget i Spania!
     De er som en slags barkebille i La Liga, klemt mellom barken og veden. Ett av de beste lagene i verden, men «bare» tredje best i Spania. Tenk hvilket lag Valencia kunne hatt om David Villa, Juan Mata og David Silva hadde blitt i klubben. Tenk hvilket lag Valencia kunne hatt om de hatt økonomien til de to dominante klubbene i landet. Slik dagens fotball har utviklet seg er det penga som rår. Og når da Real Madrid og Barcelona har tatt sin del av premiepotten, er det bare smuler igjen til resten. I den nye medieavtalen i Spania diskuteres det at 50 prosent av pengene skal fordeles mellom de to gigantene. Det er for å sikre dem videre dominans i Europa. De resterende 50 prosentene fordeles da mellom de gjenstående 18 lagene. Da sier det seg selv at det ikke er lett å være nummer tre. Undertegnede vil påstå at Valencia ville ha kjempet om gullet i alle de andre toppdivisjonene i Europa. Nå er jo 3. plass en absolutt god plassering, men fakta er at de er en rimelig stor Gibraltarbukt unna gullet. For to sesonger siden endte Valencia 25 poeng bak Barcelona, mens i fjor kom de hvite og sorte utrolige 39 poeng bak serievinneren, også denne gang Barcelona. Samtidig virker det som om dette er noe Valencia lever godt med. De slipper det store presset og kan bygge stein på stein. De har jobbet inn en fast spillestil under Unai Emery (nå ansatt som hovedtrener i Spartak Moskva i juni journ.anm.), som har vært manager siden 2008. Og når deres nye stadion, Nou Mestalla, står ferdig i 2014 med 75 000 gærne valencianere på tribunene, skal man ikke se bort i fra at det er Valencia C.F. som er kongen på haugen.

Fortalt av Christian Lehne som overværte Europa League-kampen mellom Valencia og AZ Alkmaar fra tribuneplass på Mestalla den 5. april inneværende år.




Historien om fotballens mørke side

Tekst: Haakon Herlik Kristiansen

 

Unge afrikanske gutter blir rodd i fiskebåter over til det europeiske fastlandet, i håp om å sikre seg kontrakt med en storklubb. Når det ikke lenger er penger å tjene på dem, ender de opp på gata, uten penger eller gyldig visum, helt alene i et totalt fremmed land.

Tenk deg følgende scenario: Du er 12 år og kommer fra et av Afrikas fattigste land. Fra du startet som fotballspiller har du vært familiens store håp, en familie som sliter økonomisk og har kun penger til det aller mest nødvendige. En dag banker en dresskledd mann på døra. Han har stresskoffert og hatt og forteller at han kommer fra en fransk toppklubb og at han jobber som fotballagent. Den dresskledde mannen har fulgt deg en god stund og ønsker å ta deg med over Middelhavet til Frankrike på prøvespill. Endelig har familiens sjanse kommet, men for å finansiere oppholdet og turen over er familien nødt til å selge alle eiendelene og ta opp et gigantisk lån. Agenten bukker dypt, tar i mot pengene og lover samtidig at det kommer til å gå bra. Da du ankommer Frankrike og treningsfeltet overlater agenten deg til klubben. Du er sliten etter den lange reisen og prøvespillet går dårlig. Trenerapparatet forteller at du ikke vil få noen kontrakt og at du må se deg etter en annen arbeidsgiver. Agenten er sporløst forsvunnet, lommepengene begynner å ta slutt og visumet går ut om få dager. Du befinner deg i en fremmed by, i et fremmed land, med en fremmed kultur og med et fremmed språk. Kun 12 år gammel langt, langt hjemmefra.

Dessverre er dette en altfor vanlig historie. Unge gutter som blir lovet store penger men i stede ender opp på gata og må kjempe en hard kamp for å holde seg i live. Man vet at det i hvertfall lever så mange som 20 000 mindreårige, under 18 år, illegalt rundt om i Europa, mens de korrekte tallene er langt høyere enn dette. Du tenker kanskje hvordan agentene kan gå ustraffet fra dette. Agentene opererer innenfor et nettverk med mange involverte og sporene blir godt skjult og vasket bort. Svært mange som utgir seg for å være agent har heller ikke gyldig lisens. Derfor ordner de på papirene, og så lenge FIFAs logo er representert virker agentene å være ekte. Agentenes formål er å tjene penger på spillersalg, og om klubbene ikke vil ha spilleren er det bare å tilby dem en eller fem andre. Noen ganger finner toppklubbene «gullfuglen», men de har selvsagt et dilemma. Spilleren er gjerne under 18 år, og FIFAs regler for overganger av mindreårige er klare. Ingen klubber har lov til å knytte til seg spillere internasjonalt under 18 år verken skriftlig eller muntlig.

Man skulle tro at den regelen er krystallklar slik som den er, men den gang ei. Store og små klubber rundt om i Europa inngår muntlige avtaler med talenter i tidlig alder slik at de er klare den dagen de fyller 18 år. I januar 2003 spilte Nigerias U17-landslag en turnering kalt Meridian Cup i Kairo, Egypt. En av spillerne som deltok var den 15 år gamle spilleren John Obi Mikel. Manchester United fattet tidlig interesse for spilleren og inviterte hele det nigerianske laget over på et treningsopphold. I august samme år skulle Mikel spille verdensmesterskap for U17-landslag i Finland og det var ventet agenter og speidere i hopetall, derav fra Chelsea. Derfor tilbød United; Mikel et såkalt «scholarship» for ha et forsprang på sine konkurrenter, selvsagt et brudd på FIFAs reglement. Mikels moderklubb Plateau United fikk i løpet av høsten 2003 et beløp på 50 000 dollar inn på sin konto. I følge Joseph Dosu, rådgiver for unge fotballspillere i Det nigerianske fotballforbundet, kom pengene fra Chelsea FC og han forteller også at Chelsea fikk kontrakt med Mikel allerede da han var 16 år, rett etter U17-verdensmesterskapet i Finland. Chelsea plasserte John Obi Mikel inn til videre i Cape Town og perioden frem til 19. juli 2004 bare preg av pengeoverføringer og kidnappinger. Den nevnte datoen klarte en agent, Daniel Fletcher, som var tilknyttet Manchester United å få unggutten til å signere en kontrakt med ham. Chelsea bestemte at Mikel nå skulle sendes til Europa og oppbevares et trygt sted hvor han kunne holdes skjult før overgangen. Stedet ble Norges Toppidrettsgymnase og FC Lyn Oslo. 

John Obi Mikel hadde hele tiden hatt med seg tre venner og intensjonen med disse var først og fremst å holde hovedpersonen med selskap. Guttene var Ezekiel Bala, Emmanuel Sarki og Chinedu «Edu» Ogbuke (nå 1899 Hoffenheim). Disse var også med til Oslo 14. august 2004. Planen var at Mikel skulle være i Lyn frem til han fylte 18 år. I september 2004 skrev Lyn direktør Morgan Andersen under på en ulovlig avtale med Rune Hauge (fotballagent og Chelseas bindeledd til Lyn i saken) og Andersen skal ha forfalsket kontraktene til spillerne noe som han i 2008 ble dømt for i Oslo Tingrett. Mikel-saken endte til slutt med at Morgan Andersen gikk bak Chelseas rygg og solgte Mikel til Manchester United for 60 millioner kroner i bakgrunn i de forfalskede kontraktene. «Edu» ble også solgt, da til Hoffenheim for 40 millioner kroner. 12. mai 2005 fortalte Mikel at han ble tvunget av Andersen til å signere for United og dagen etter fortalte midtbanejuvelen at han ønsket seg heller til Chelsea. Kort tid etter dette ble John Obi Mikel klar for London-klubben. Lyns rike onkel Atle Brynestad sikret seg hele gevinsten av salgene.

Mikel-saken er komplisert fordi det er så mange som er involvert, såkalte «stråmenn» som opererer som bindeledd til klubbene, agentene og agentfirmaene. Det gjør arbeidet med å spore tilbake svært vanskelig og komplisert. «Gamet», som mange liker å kalle det, er bygget på «gentlemen's agreement», der klubbene holder avtaler og verken tyster på sine venner eller fiender. For at United skulle tie stille betalte Chelsea Manchester-klubben 12 millioner pund, en sak United selv var involvert i. Ingen tørr å straffe de store klubbene fordi makten de er herre over overgår alt. I tillegg er det alltid også noen som har nære kontakter innenfor forbundene, eller kjenner noen som kjenner noen. Skulle en storklubb bli tatt i fra lisensen ville tapet vært så hinsides stort, i dette tilfellet, for produktet Premier League. Derfor straffes ikke klubber som Chelsea og Manchester United, nettopp fordi de er flaggskipene og merkevaret til verdens beste fotballiga. Klubbene går fri mens over 20 000 mindreårige er dumpet på gata rundt om i Europa, uten penger, uten visum, uten et fast tak over hodet. Mange dør på turen gjennom ørkenen på vei til kysten av Nord-Afrika. Andre drukner på turen over Middelhavet. Og for familiene, vil de mest sannsynlig aldri få se sønnen sin igjen.

 
Med utgangspunkt i boken «Den forsvunne diamanten» av Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson.


Les mer i arkivet » Februar 2013 » Desember 2012 » November 2012
Haakon Herlik Kristiansen

Haakon Herlik Kristiansen

22, Drammen

... er frilans sportsjournalist i Drammens Tidende og The Gunners Post, med sansen for de noe særegne sakene.

Kategorier

Arkiv

Lenker

hits